WanjaVic

Jævlig typisk at de skal sende the best of Team Antonsen på TV når jeg egentlig har bestemt meg for å være snurt? Det verste jeg veit er å ikke klare å holde tilbake latteren og smilet når jeg først har lagt grunnlaget for å være litt sur et par timer. Det å kødde med meg når jeg er i møkkamood tror jeg egentlig må være the most powerful tool for å ta rotta på meg - det finnes seriøst ikke noe verre enn når noen faktisk får deg til å le når du så godt du kan prøver å opprettholde den dritsure minen du har i trynet. Da er det som regel like greit å respondere med å slå den skyldige forholdsvis hardt og brutalt - da føler man seg i det minste litt bedre etterpå. Hvilken hjernedød idiot var det egentlig som sa at vold aldri løser noen ting? - tror du faila litt.

Åkei, banna fra drømmeland - thanks a lot. Det er så ubeskrivelig deilig å våkne dødens sliten midt på natta uten å få sove igjen, jeg fåkke sagt det (!) Situasjonen ble vel ikke akkurat så jævlig mye bedre da jeg midt i oppvåkningsfasen måtte kaste meg ut av senga og gå kappgang strake veien inn på badet for å sitte bøyd over dassen som ei fontene heller. Kan vel trygt si det sånn at jeg nå har fått en forholdsvis grei oversikt over hva jeg har spist av mat det siste døgnet - WANNA HEAR?


Veldig typisk kroppen min å reagere slik i forbindelse med tunge psykiske nedturer, av og til får jeg nesten litt inntrykk av at den hater meg - at alle celler og organer i kroppen min bare har inngått some kind of sammensvergelse for å gjøre hverdagen min så miserable as possible. Well listen, I've got news for you too: I really don't care that much for you either. Hadde jeg virkelig verdsatt kroppen min hadde jeg mest sannsynlig lagt både alkohol og søppelmat på hylla for lenge siden, og kanskje også gjort en aldri så liten innsats for å forbedre døgnrytmen min. You see, that's pretty much the main issue with me: I don't care.

Anyway, noe av grunnen til at jeg er i så forbanna dårlig humør er rett og slett fordi jeg føler meg litt (rettelse: JÆVLIG) confused at the moment, about a lot of things actually. Feels like I'm standing at the crossroads of life, og jeg har faen meg null peiling what so ever på hvilken retning jeg bør velge - and that, among a lot of other things, kinda pisses me off.


You know what, let's make it easy for me - nå tar jeg også river av meg fillene, legger meg i fosterstilling nedi doskåla, og når det er gjort smeller du igjen lokket og flusher med livet som innsats når jeg har telt til 3 eller 4? Neia, dårlig spøk, JÆVLIG DÅRLIG SPØK FAKTISK - what I really need is someone to pull the trigger against the center between my eyes while I'm hanging from the ceiling!!! Jada, rævva spøk det og, bare jeg som litt febrilsk prøver å lete etter en sunn måte å få ut frustrasjonen min på - masturbating really isn't that effective anymore.

Okay, I think I'm about to go crazy, seriously.. Med fare for å røpe meg for mye velger jeg å ordlegge meg på følgende måte: I just CAN'T get this out of my head. FUCK. Fader meg sant som mamma sier: jeg er virkelig som en mann når det kommer til følelser? Jeg skal helst på ingen måte vise følelser uten å være 100% sikker på hvordan ting eventuelt måtte ligge an hos motparten (med mindre jeg skulle være forholdsvis drita da), ei heller risikere å put myself in a vonurable situation på noen som helst måte - måtte Gud forby. Alt handler liksom om det å gi inntrykk av å gi mest mulig faen? Uuuh, for Wanja er så hard... Men hvor langt kommer man egentlig med det? - eeeh ikke langt ass, når jeg tenker meg om. Herregud, what's wrong with me. You know, I'm just so damn used to not caring, at all.. but now? At first I thought it might just be some kind of false alarm or something, but now it has suddenly become all about PRETENDING not to care. It just won't pass? And honestly I'm not even sure I want it to pass.. You've in some magical way managed to screw up my head, you know that? Actually, I think we both know, despite the fact that we don't really know each other that well.. Ja, du ja. There's just something about you, I can't really explain it.

HE HE, jeg venta på det: "Ranet postkontor i burka. Når de først var inne, løftet de på sløret, og tok ut skytevåpen. Ranerne skal ha kommet seg unna med rundt 4.500 euro - rundt 37000 kroner fra banken i Athis Mons like sør for Paris" - dagbladet.

Vettu, jeg har faktisk tenkt en del på det der - hvilke diverse dingsebomser og duppeditter disse burkabærerne rundt omkring faktisk har mulighet til å skjule under gardinene sine, og med tanke på størrelsen på mange av disse plaggene er det jo nærmest bare fantasien som kan sette grenser? En burka må jo for eksempel være et aldeles ypperlig verktøy during shoplifting? For ikke å glemme et reint eventyr om man plutselig skulle bestemme seg for å snike med seg guttebasser hjem forbi papsen på kveldstid når det begynner å bli et par bikkjeår siden sist..

Joda, jeg er ganske overbevist om at det sikkert er meget praktisk i svært mange tilfeller, men er det bare jeg som har tenkt over hvordan det egentlig må LUKTE under en burka etter en jævlig hektisk hverdag? Noe sier meg nemlig at det å plutselig skulle bestemme seg for å løfte litt på bakenden av en burka i et slikt tilfelle ville være en svært lite miljøvennlig handling som fort kunne ha gått hardt utover ozonlaget..


Det må jo være et helvete uten like med tanke på at gassen faktisk ikke har andre fluktveier enn den bittelille vindusposten du har foran øya? Ikke faen om jeg tør tenne opp fyrstikker i nærheten av any burkachicks ass.. de må jo nærmest kunne kategoriseres som vandrende eksplosiver. Med mindre de skulle være å priviligerte å ha innebygget air condition anlegg inne i disse mobile teltene sine og da
- skulle vel fader ikke forundre meg det heller..

Og en ting til: se for deg hvilket helvete det må være å havne på hønsevors med baaare burkasnupper, ha med seg kamera, ta tusen bilder av kveldens festligheter for så å legge de ut på facern dagen derpå og få oppgaven å tagge de alle sammen? WHAT

Merker jeg egentlig så smått begynner å savne min periode med regelmessig blogging i disse dager? Godt mulig det måtte være stikk motsatt i deres tilfeller (even though besøksstatistikken her inne forteller noe annet, så either way: dere er busta), men det er greit, for helt ærlig kunne jeg ikke brydd meg mindre uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. Let's just put it this way - skulle jeg på noe som helst vis ha brydd meg noe mindre, hadde jeg vært dau. Faktum er at jeg savner å tømme meg, i skriftlig forstand vel å merke - føler nesten det er litt viktig for meg å understreke at jeg ikke lider av noen form for regelmessig forstoppelse. Det vil naturligvis heller ikke bety at jeg innrømmer at jeg bæsjer, for sist jeg sjekka var jeg faktisk jente - resten av regla kjenner dere til..



Men jo, jeg savner faktisk å forsøple bloggplattformen med det i mange tilfeller fullstendig meningsløse pisspreiket mitt, dagen min er liksom ikke helt den samme uten å ha fått mulighet til å kaste bort deler av andres hverdag litt i større eller mindre grad. Takket være meg tror jeg faktisk det finnes en del døende sjeler der ute.. Jeg husker blant annet i sommer, hvor jeg var på some kind of stort lokalparty arrangement på Hamar, hvor en liten venninnegjeng kom bort til meg, i noe beruset tilstand vel å merke, og spurte om det var jeg som hadde "den bloggen". Da jeg så svarte bekreftende på dette (jeg advarer om at følgende setning vil få meg til å høres ut som en pompøs fjott av en annen verden), begynte hun ene å grine........ SØT var a faen meg.



Ved juletider møtte jeg blant annet også på en fyr ute en helg, som kom forholdsvis målrettet bort til meg og påstod at han var fan - yes, he actually used the F-word (noe jeg personlig egentlig mistenker å bare ha vært et litt dårlig sjekketriks siden faktum er at vedkommende mest sannsynlig må ha vært relativt drita på det tidspunktet). Uansett ganske sært med tanke på at jeg faktisk bare er en random bloggmongo fra Brumunddal (!) som mest sannsynlig må lide av some kind of mental disease hinsides denne verden. Men I guess det igrunn bare hjelper meg å understreke hvilket stakkarslig fylke Hedmark egentlig er, og hvor deprimerende lite som faktisk skjer her. Om noen for eksempel skulle være så uheldig å slippe en liten due i køa på Kiwi her nede, er man nesten garantert et heftig førstesideoppslag i lokalavisa dagen etter med fullt navn og bilde. Det er triste greier..

Jeg fikk forresten en henvendelse fra Bjørn Johan Muri her for litt siden også (ja, vi snakker da Idol-Melodi Grand Prix-Bjørn Johan som majoriteten av de pubertetskriserammede og hormonsprengte fjortisjentene sikler massive elver etter, I feel bad for gutten - er sikkert ikke alltid like stas å måtte skifte bleier på fansen sin), som fortalte at han for some reason leste bloggen min, da blant annet med medfølgende kommentar: "Du er faen meg sprø..." Well, thanks for reminding me Bear, I had almost forgotten how crazy I am.

Stille stund, mange tanker.. Har du noen gang opplevd å ha perioder hvor du rett og slett føler deg dødens lei av dagens samfunn og generelt alt som følger med det? Perioder hvor du lett bare kunne ha pointed a gun at your head and just pulled the trigger if you had the chance? Trust me, I have - actually I'm in one right now, and it's not called period.


And exactly why am I having these thoughts? Well, the answer is kinda simple - just look the hell around you. Av og til får jeg egentlig litt inntrykk av at det faktisk ville vært mer trivelig å bo under et simpelt dasslokk enn midt i smørøyet av samfunnet slik det fungerer i dag. Joda, jeg får ofte høre det: Hva har du egentlig å klage over Wanja, du har jo "alt"? - en familie som er glad deg, mange venner, du er ressurssterk, har evner og intelligens - du er et friskt og oppegående menneske med sunne interesser and all that shit. Og joda, jeg er meget godt inneforstått med at jeg ikke er et totalt mislykket individ, jeg vet det. MEN så tror jeg jo også, eller jeg rettere sagt vet at menneskene rundt meg i stor grad lar seg påvirke av den fasaden jeg til enhver tid jobber så hardt for å opprettholde - og det kan jeg jo i all hovedsak skylde meg selv for. Sånn sett er det jo i utgangspunktet jeg selv som på mange måter velger hvordan jeg vil at samfunnet og omverdenen skal oppfatte meg - som den glade, optimistiske, og positive jenta som klarer seg selv. Graver man dog litt under overflaten finner man tendenser til den noe kyniske, generelt kritiske, usikre, sarkastiske og litt mer likegyldige jenta som helst gir grundig faen i det som passer seg, mest på trass fordi hun synes samfunnet generelt er forholdsvis fucka.


Og så har man jo den omsorgsfulle biten og alt det der - for ja, jeg er og har alltid vært en omsorgsperson sånn rent genuint, jeg bryr meg om mennesker - men sett bort ifra alt dette som på en måte ligger litt på "overflaten" av et menneske, så har man jo ofte også en indre og litt mer bortgjemt del som man personlig svært sjelden, og i mange tilfeller aldri velger å vise offentligheten? Denne indre delen finnes også i meg, så vel som i de aller fleste av dere som i det hele tatt kan kategorisere dere selv som levende mennesker av kjøtt og blod. Jeg tror vi alle sammen av og til opplever å være litt deprimerte - noen i større grad enn andre, greia er vel bare at selv om de aller fleste av oss kjenner til fenomenet, så er det langt ifra alle som viser det eller som i det hele tatt er villige til å innrømme det. Hvorfor? Jo, fordi samfunnet er så forbanna redde for følelser. Følelser er scary shit.

Samfunnet slik det fungerer i dag er så fordømt opptatt av denne perfekte fasaden som til enhver tid må være et faktum for ethvert individ som i det hele tatt ønsker å bli ansett som et vellykket menneske av omverdenen - og hva består så denne fasaden som oftest av? Er det da de indre kvalitetene og verdiene hos et menneske som blir satt i fokus? Nesj, langt ifra - nøkkelordet er vel heller det ytre og det som finnes av materielle goder. Hvis du har et stort, fint hus, ser bra ut, kjører fet bil, har en bra utdannelse, en høyprofilert jobb og en frisk og vellykket familie, så er det i mange tilfeller egentlig samme faen hvordan du er som person på innsiden. Det handler i så altfor stor grad om at alt skal se så jævla pent ut "fra utsiden".


Det som skremmer meg mest med denne "trenden", er at det virker som om mange midt oppi alt dette jaget og maset helt glemmer å være mennesker - de glemmer å tillate seg å være levende mennesker i kontakt med seg selv og sitt indre? I stedet bruker de alle sine krefter på å oppfylle kravene etter samfunnets syn på det å være "vellykket". Skulle du noen gang på noe som helst vis slite eller ha det tungt, for all del, ikke vis det! - det kunne jo i verste fall resultere i at samfunnet vil oppfatte deg som.. menneskelig?! JESUS CHRIST - can't risk that!

Jeg får litt for ofte inntrykk av at om man lider, så skal man helst ikke vise det, no matter what - det fordi dette vil "slå sprekker i den perfekte fasaden" som er helt nødvendig å ha i godt behold dersom man ønsker å bli godtatt av samfunnet. Aller helst skal du på mange måter være en fullstendig kald og følelsesløs jævel som aldri har opplevd et eneste nederlag i livet.

Altså, for all del, når sant skal sies, så er jeg ingen storfan av det å sitte og snakke og legge ut om my personal issues jeg heller - tvert imot så gjør jeg det aldri, jeg har egentlig en litt stygg tendens til å stenge alt av den slags inni meg, men jeg dømmer da vel for faen ikke andre mennesker om de kommer til meg med et behov for å snakke ut som sine? Hva er vel mer normalt eller mer naturlig enn det å føle seg litt down sometimes når verden og virkeligheten er så brutal som den er? Er vi ikke alle mennesker?


Poenget mitt er at samfunnet generelt er så forbanna overfladisk at jeg får sporadisk kløe langt inn i bajserøret. Alt handler liksom om det å fremstå som så inn i rævva vellykka, mens det å være et verdifullt menneske har så og si null betydning lenger. Jeg får av og til en veldig sterk følelse av å leve et litt kunstig liv, fordi samfunnet på mange måter ikke "tillater" deg å være den du er. Jeg har riktig nok alltid vært snill pike (if you push the right buttons I can be quite a naughty one too) - flink på skolen og generelt ellers gjort det som er forventet av meg, men likevel føler jeg av og til nærmest ingen identitet, ingen tilhørighet - ingen mening?

Jeg er så lei det evige maset med forventningspress og krav. Det virker som om alle rundt meg er med i et slags maraton hvor de stresser livet av seg for å oppnå det ene og det andre - og når det store målet endelig er nådd, så er livet over, og de innser at de fullstendig har glemt å leve? På et eller annet stadie hoppet jeg av denne kaotiske karusellen, jeg orket rett og slett ikke "konkurrere" mer. Jeg ser ikke vitsen? Noen ganger når jeg ser meg rundt, stopper jeg rett og slett bare opp og stiller meg direkte spørrende til hva vi egentlig holder på med alle sammen?


Slik jeg ser det er det nærmest noe skremmende kaldt og robotaktig over majoriteten av oss.. Hvor er moralen? Hvor er respekten? Jeg orker rett og slett ikke innrette meg i dette pokkers samfunnet og til stadighet måtte være vitne til folks små trivielle universer, hvor den ene prøver å overgå den andre med sine skryteparader ut av en annen verden, og hvor janteloven står sterkere enn noe annet. HVEM ER BEST? HVEM HAR MEST? - it makes me sick.

Gosh, godt å få tømt seg litt.. Men nå skal jeg faktisk gi faen i å whine mer om the same crap over and over again. It's not even interesting crap - it's crap that bores the crap out of crap. Now if you'll excuse me, imma take off and have a little meaningless sex with myself - you know, just to get rid of some frustration.

GOSH, it's been a rough week, blablabla and all that shit - enough said. At this moment I'm just sitting here and... well actually, I'm just sitting here. And I think right about now would probably be a good time for me to cut out the english nonsense if I'm actually planning to make a point in here somewhere? Neida, kødda vettu, så det sveiii i rassen. Fuck you? No wait, I take it back - unfuck you. Well okay dokey, enough bullshit. Jesus Christ, I'm hyper... again :( JUST SHUT YOUR WORDHOLE, BLONDIE!

Anyway, I've decided to quit drinking................................ HAHAHAHAHAHAHAH - good one. Neida, men seriøst, jeg tror egentlig det er ganske åpenbart at jeg har mista treninga - you guys should just have seen me sist lørdag. At jeg i det hele tatt slapp å overnatte på intensivavdelingen med intravenøs behandling tror jeg vel egentlig nesten er et under. Altså, jeg har to teorier: enten så er mitt nåværende problem det at jeg rett og slett drikker altfor sjelden, hvilket resulterer i some sort of alkoholsjokk for kroppen min idet den plutselig får påfyll og dermed medfører en fullstendig ubrukelig frøken Jevne utover kvelden? Ellers kan det jo alltids være det at det ikke er spesielt lurt å kombinere alkohol med Wanja på tom mage? - spesielt med tanke på det faktum at jeg tåler nada på alkoholfronten i utgangspunktet.

Og èn ting jeg ellers har lært, neste gang du er ute på byen: if someone offer you a drink? - JUST SAY NO, TAKE YOUR WHITE TRASH ASS AND GO! Kroppen min er tydeligvis ikke bygget for å takle regelmessig påspanderte drinker fra diverse random hold - det som er så skummelt er nemlig at alt smaker så mye bedre når du ikke har betalt for det selv. Neste gang skal jeg personlig klistre en post-it lapp i panna mi med beskjeden: IKKE GI WANJA DRIKKE! - bare sånn for å forsikre meg selv om at ikke 95% av kvelden går strake veien rett inn i glemmeboka. Joda, jeg husker jo noe, blant annet at jeg uten nåde ble kastet ut av herretoalettet for some reason? Somewhere before or after that it all pretty much went black. HVA GJORDE JEG INNE PÅ TISSEMANNDASSEN, LURER VEL KANSKJE DU? Well, trust me, I'm not the right person to ask - det eneste jeg vet er at jeg ikke gikk inn dit av erotiske grunner, såpass godt kjenner jeg meg selv. Kanskje det bare var tomt på dametoalettet? You know me, I'm a people person - that's actually what usually gets me in trouble. Herregud..

Anyway, jeg våknet da ihvertfall later that day (utrolig nok!), i Helvete, også kjent som Brumunddal, omtrent like frisk og sjarmerende som ei litt halvsliten dobørste nylig anvendt på et offentlig høytrafikkert toalett midt i sentrum av Bagdad somewhere, satte meg opp i senga, took a look around the room og tenkte: Thank God, I'm home.. now, where can I hang myself? Fylleangsten ble vel heller ikke akkurat mildere da jeg på et litt senere tidspunkt møtte mamma downstairs på kjøkkenet og da med latter ble fortalt at jeg på vei hjem fra Lillehammer halvveis i koma hadde spurt hvor lenge jeg måtte bli værende på glattcelle (?!), og at jeg i tillegg da vi kom hjem hadde gått strake veien bort til frysern, tatt ut pizza, slengt den i ovnen uten å sette den på, for så å sovne momentant med trynet klint nedi bordplata.. Flotte greier ass. Neste gang tenker jeg vi leaver spriten hjemme og chillern med litt rødvin instead - hvis jeg noen gang i det hele tatt tør å røre et glass med alkohol igjen. Jeg tror ærlig talt ikke jeg har vært så wasted siden jeg drakk for første gang som 15-åring? Faen så ille - flaut er det. Thank God for the fact that I was born med jævlig mye innebygget likegyldighet og selvironi, er nesten stygt redd jeg ville bukka under for lengst ellers.


I believe you guys have seen the movie Hangover? - vel, det var ihvertfall ca. sånn jeg følte meg dagen etter, hvis ikke bittelitt verre med et par drukna grannypants on top of it. Eneste som mangla var vel egentlig bare en tiger på badet, eventuelt en giftering på fingern og et litt flisete kosteskaft up my ass.. Worst case-scenario. Tror forresten jeg kanskje kan ha prestert å tryne ganske greit den kvelden og?
- det tilsa ihvertfall blåmerket jeg fant på låret mitt i dusjen dagen etter som omtrent var på størrelse med en stasjonsvogn.. Good game, Wanja - good game. If anyone remembers any details from that saturday night, please shut your mouth and keep it to yourself (unless you wanna make me suicidal of course),
I don't wanna hear it - jeg har såvidt begynt å komme meg over fylleangsten and trying to recover.

But I'm still trying to look at the bright side of it though: når det eneste jeg har gjort galt er å ved et uhell bli litt for full en kveld, så er det egentlig grenser for hvor mye jeg kan tillate meg selv å klage. Det kunne jo alltids ha vært verre? - jeg kunne jo i verste fall for eksempel nå ha sittet locked up med en eller annen tvilsom cellmate somewhere? Don't say that's impossible - det er tross alt ikke så altfor lenge siden jeg var snaue to centimeter unna å havne på glattcelle etter å ha smacka en mannlig policeofficer på stumpen sånn litt for hardt.. I think that guy might have had som anger issues.

Nuh har man nettopp fått unnagjort en utvilsomt forfriskende joggetur, etterfulgt av en litt for lang dusj.
- Creds til meg, og selvfølgelig all ære til mamma som klikka fordi jeg nok en gang presterte å dusje bort alt varmtvannet, og i den sammenheng da også klarte å miste den ene treningsmanualen på foten sin. Jeg vil tro det er i stunder som dette hun kjenner et aldri så lite snev av anger på at hun ikke vurderte abort på et litt tidligere stadium? Vel - da kan ihvertfall jeg kort informere om at det er litt for seint å angre på det nå, for å si det sånn :)

Forresten, sånn siden vi allerede er inne på temaet "mammaen til Wanja" - hun kom nettopp bort og spurte meg om jeg ville gå ut med søpla..? Heh, spørsmålet ble da selvfølgelig tett etterfulgt av en ytterst brutal stillhet, før vi begge innen få sekunder brøt fullstendig ut i hysterisk latter.. Den var god! Skjeeer jo ikke at jeg går ut med søpla her hjemme vett, det er omtrent like sannsynlig som å se kongen himself spise lunch på Mc'ern. Men for all del, selvfølgelig - den dagen det eventuelt skulle bli et faktum skal jeg kanskje vurdere det.. Lykke til med Mission Impossible, mamma. Jeg skal ligge på sofaen og heie på deg.